Det som er blitt sagt om dette diktet, om det er sant eller ikke vet jeg ikke, er at det var en gammel dame som skrev dette på sine siste dager da hun bodde på sykeheimen. Etter hennes død ble diktet funnet i nattbordsskuffen hennes. Ord til refleksjon spesielt for slitne sykepleiere som ikke lengre ser mennesket bak “det slitsomme morgenstellet på rom 354″.

Hva ser du, søster, i din stue?
En gammel, sur og besværlig frue,
usikker på hånden og fjern i blikket,
litt grisete og rotet der hun har ligget.

Du snakker høyt, men hun hører deg ikke.
Hun sikler og hoster, har snue og hikke.
Hun takker deg ikke for alt det du gjør,
men klager og syter, har dårlig humør.

Er det hva du tenker, er det hva du ser?
Lukk øynene og se, det var noe mer.
Nå skal jeg fortelle deg hvem jeg er,
den gamle damen som ligger her.

Jeg er en pike på ti, i et lykkelig hjem
med foreldre og søsken – jeg elsker dem.
Jeg er ungmø på seksten, med hjerte som banker
av håp og drømmer og romantiske tanker.

Jeg er brud på tyve med blussende kinn.
I mitt eget hjem går jeg lykkelig inn.
Jeg er mor med små barn, jeg bygger et hjem.
Mot alt som er vondt vil jeg verne dem.

Og barna vokser, med gråt og latter.
Så blir de store, og så er vi atter
voksne alene som nyter freden
og trøster hverandre. Og nyter gleden
når vi blir femti, og barnebarna kommer
og bringer uro og latter hver sommer.

Så dør min mann og jeg blir ensom med sorgen,
og sitter alene fra kveld til morgen.
For barna har egne hjem,
det er så mye som opptar dem.
Borte er alle de gode år,
de trygge, glade og vante kår.

Nå plukker alderen fjærene av meg.
Min styrke, mitt mot blir snart tatt i fra meg.
Ryggen blir bøyd og synet svikter,
jeg har ikke krefter til dagens plikter.
Mitt hjerte er tungt og håret grått.
Med hørselen skranter det og så smått.

Men inne bak skrøpelighetene finnes
det ennå så meget vakkert å minnes;
barndom, ungdom, sorger og gleder,
samliv, mennesker, tider og steder.

Når alderdomsbyrden tynger meg ned,
så synger allikevel minnene med.
Men det som er aller mest tungt å bære,
er det at evig kan ingenting være.

Hva ser du, søster? En tung og senil
og trett gammel skrott? Nei, prøv en gang til.
Se bedre etter – se om du kan finne
et barn, en brud, en mor, en kvinne.
Se meg som sitter der innerst inne.
Det er meg, du må prøve å se – og finne.

Del på Facebook

Se meg! når jeg trenger ditt blikk
perifere glimt sveiper – et øyeblikk trodde jeg at jeg hadde deg
et sekund av forringet forvirrelse eller uforstyrret lykke?
men et perifert glimt fra et uinteressert øye var alt jeg fikk.

Jeg vet hvem jeg er, men med deg er jeg ikke lengre sikker
Jeg har lagt frem alle mine kort, hvordan vil du nå spille?
Du ser trenger ikke undre på hvem jeg er men spiller allikevel trumf
hvor høyt må jeg skrike, for at du kan se mitt blikk.

For det er det eneste jeg trenger, dine øyne i min sjel
Solen gikk i tusen knas, i et skittent rom med ingen skygger
Da du med ditt perifere blikk knuste mine svar
Jeg spiller med åpne kort som du bare tar

Om du inte ser mig snart tror jag inte at jag lengre kan spela
himlen har för lengst revnat og solen finnst inte mer
du måsta ta et val, for jag vet inte om jag lengre är.

- Marte

Del på Facebook

If you think you are beaten, you are,
If you think you dare not, you don’t.
If you like to win, but you think you can’t,
It is almost certain you won’t.

If you think you’ll lose, you’re lost,
For out in the world we find,
Success begins with a fellow’s will.
It’s all in the state of mind.

If you think you are outclassed, you are,
You’ve got to think high to rise,
You’ve got to be sure of yourself before
You can ever win a prize.

Life’s battles don’t always go
To the stronger or faster man.
But soon or late the man who wins,
Is the man who thinks he can.

Del på Facebook

Hva har jeg gjort?!! Jeg våknet en iskald oktobermorgen hutrende under dyna, vinduet hadde stått på vidt gap hele natta og omgjort rommet mitt til reneste istiden. Jeg husket drømmen godt der jeg krøp sammen som en ball under dyna. Jeg og min søster løp gjennom Oslos gater med gasellebein, sommeroslo hadde nettopp sluppet taket og høsten hintet med sine kalde gufs. Men luften var deilig å puste inn, og vi løp og løp og løp, selv om det kjentes ut som vi løp i gelè, kom vi først av alle Oslos innbyggere, som også løp, men de løp med elefantbein. Og vi kom først av alle! I vill jubel snublet vi i hverandres gaselleben, i en intensiv glede mottok vi den store pokalen. På pokalen sto det: «Vinner av Oslo maraton»…..

Jeg stakk en arm ut i istiden og fomlet etter mobilen. I mørket under dyna trykket jeg på tallene som formet seg til ord i en melding, nedover kontaktlista søkte jeg etter «Mona», min storesøster som sikkert hadde stått opp for fem timer siden denne søndagen.

«Hei. Skal vi melde oss på Oslo halvmaraton neste september?»

- Send.

Hva i helvete gjorde jeg akkurat nå? Min kjære mener gjennomførbarheten hos meg er lik null, dette på grunnlag av at jeg sa at jeg skulle bade i vannet ved hytta i full storm, men på den betingelsen at han også ble med… ehrm.. Det ble en dårlig deal. Jeg kjente jeg angret litt på meldingen i ett sekund, en tanke basert på en drøm der jeg løper med gaselleben nedover Karl Johan. Ikke lenge etter tikket meldingen fra min søster inn på mobilen min:

«Jeg er med! Da har vi en event sammen!» Smilefjes.

Føkk. Vi skal løpe Oslo halvmaraton neste år.

Del på Facebook

Det er lett å være dømmende ut i fra det vi ser, det er lett å glemme at det kan ligge noe mer bak, noe usynlig som vi ikke får med i vår bedømmelse av situasjon eller person. «Det er øynene som ser», det er sant, men det er også øynene vi først blir blinde på. Dersom vi kan se litt mer enn bare med øynene, kan det hende at vi får med oss det helhetlige bildet, som et puslespill som blir komplett når først den siste brikken blir lagt på plass.

Min far har flere ganger opplevd dette fenomenet, at mennesker ser kun det de ser med øynene. De ser en forholdsvis frisk mann. De ser ingen rullestol, ingen amputert arm eller en syk mann. De ser ingen bandasjer eller operasjoner, ingen blåmerker eller synlige spor av en alvorlig sykdom. Det er lett å dømme mennesker etter hvor funksjonsfriske de er, og ofte når vi ser mennesker i rullestol eller lignende tenker vi «bare det ikke skjer med meg!» Men når de usynlige smertene, den usynlige sykdommen er så mye verre, kan det hende at det ikke gjør så mye å måtte bruke en krykke – noe min far gjør.

De indre smertene ligger og murrer i kroppen hver eneste dag. Det brenner i armene, men de er kalde som is, fatiguen overtar det meste av den lille kontrollen man har igjen over egen energi, og noen dager er følelse i ben og armer borte. Spasmene i bena holder nattesøvnen borte, og dagen blir ofte deretter angående humør og pågangsmot. Hodepinen kan være nedslående, utmattende, irritasjonen kan rulle som en storm i en egentlig ekstremt tålmodig mann. Man kan merke en personlighetsendring – dette på godt og vondt, og noen ganger er det ikke like lett å snakke, fortelle, være glad og vise for andre hvordan man har det. Men det er ingen rullestol, ingen bandasjer.

Mange forventer, mange krever, mange spør. «Du er heldig at MS`n din ikke er så hard, du ser så frisk ut!». Han må sette seg, det svimler i et sekund med svarte prikker som svever foran øynene og nervene gir ikke lengre beskjed til føttene om å holde den 62 år gamle kroppen oppe lengre. Joda, takk, jeg må bare sitte litt nå.

Ikke la det ytre være det avgjørende, ta en titt på innsiden av mennesket du omgås, hva foregår? Styr tanker og munn, tenk deg om en gang til før du sier noe som kan såre en mest indre funksjonshemmet person, ikke spør hvorfor han ikke var på jobb i går når «han ser så frisk og rask ut» i dag.. Jeg mener for all del ikke at man skal slutte å fortelle en person, som i denne situajonen en person med MS, at man ser bra ut eller virker så frisk og glad! Det er jo absolutt det beste man kan høre. Men ikke døm ut fra dette, ikke sladre eller snakke nedlatende om denne personen som virker tilsynlatende frisk, men som ikke «gidder» å være med på kaffeslaberas samme kvelden etter å faktisk ha vært på jobb samme dag. I dag er gripeenvnen i hendene nesten fullstendig borte, det blir som å holde en kaffekopp med boksehansker på.

Til du som lider av «usynlige sykdommer»; fortell, informer, la andre vite hvorfor du kan se så rask og sprek ut men allikevel ikke orker å være med på sosiale lag lengre. Kommuniser med dine kolleger og venner. Dette er min far veldig flink til, og han har verdens beste venner som alltid stiller opp. Men fortsatt, etter så mange år med diagnosen MS, er det mange som ikke tenker før de snakker. Min far klager aldri, jeg ønsker ikke med dette at det skal klages, men informeres.

Nå begynner MS`n til pappa å bli synlig. Han er fortsatt oppe på beina, men med en droppfot som ikke lengre vil lystre er trapper ikke lengre en selvfølge å greie å gå opp. Hjemme har vi en trappeheis som han har blitt flink til å bruke. Øynene er blitt mer slitne, og kroppen er ikke den kroppen den en gang var. Styrke i armer og ben er betraktelig nedsatt. Men all takk til hjelpemidler! Han bruker en fantastisk liten permobil som han cruiser med uansett hvor han skal, det har blitt ordnet med en tilrettelagt bil med automatgir så han slipper å bruke «vondfoten» når han kjører, og krykka må være med når han går nå.

Det blir ikke bedre, jeg har begynt å skjønne dette nå, og jeg har snart kommet til forsoningsstadiet, det aksepteres at pappa har MS. Han er utrolig flink til å utnytte sine resursser, spare opp energi og å være med på alt av sosialt som han greier. Han er positiv, åpen og flink til å fortelle. Pappa klager ikke, jeg klager ikke. Men jeg må innrømme at det var ikke slik vi så for oss at det skulle bli.

Se med hjertet!

Del på Facebook

Denne boken leste jeg på en dag, den er forholdsvis kort, litt over 200 sider, men sidene er pakket med interessant stoff. Jeg har lest flere historier fra krigstiden, og mange av fortellingene har gått inn på meg, men ikke i den grad som denne; sagaen om Morset-familien.

Dette er en sann fortelling om en familie som består av far Peder, mor Marit og deres syv sønner; Trond, Tormod, Helge, Einar, Oddmund, Ola og Reidar. Boka handler om en familie som fikk livene sine snudd på hodet grunnet okkupasjonen og krigen. Rinnan står mye for det som skjedde med familien og han er nok syndebukken i alt dette. Familien er en stor, men noe fattig familie fra Selbu. De begynner smått med motstandsarbeid og hele familien skal komme til å bli straffet for dette…

Fra første stund krigen kommer til Norge, startet familiens motstandskamp. Først som oppbevaringsstasjon for forbudte våpen og radiosendere, siden dro enkelte av dem som agent- og motstandspersoner i Sverige og England. For sitt iherdige kamp for landets frihet, ble byrden minst like stor som deres kamp. En av Morsetguttene ble drept, en ble syk for resten av livet, en ble torturert og siden henrettet, en ble legemeskadet for livet, og byrden for de som ble igjen var stor.

“Og tok de enn vårt liv” er en sterk og meget trist dokumentarroman. Den på minner oss om hvordan krigen var for de som levde i landet på den tiden. Om den store frykten for å bli henrettet av tyskere etter aksjoner, om den store frykten for å bli torturert av Rinnanbanden eller Gestapo. Boken påminner oss som lever i freden, som ble skapt av slike mennesker som Morset familien for 60 år siden, ikke er noe selvfølge.

Boken anbefales på det sterkeste!
Terningkast: 6!

Til venstre sersjant Oddmund Morset, (skutt av tyskere) og kompanisjef Hilmar Mjøen.

Henry Rinnan.

Del på Facebook

Her om kvelden inviterte jeg noen jenter hjem til kollektivet på slumber party, og i den sammenheng serverte jeg geleshots! Min venninne Hanna hadde lagd dette engang og sa at det var så bra, så jeg tenkte jeg skulle prøve ut dette..

Du trenger:
- 2,5 dl vodka
- 2,5 dl vann 
- 1 pk freia gelè
- en god sofa til neste dag

Slik gjør du:
- Varm opp vannet, ikke la det koke. Ta kasserollen av platen når vannet damper godt.
- La vannet kjølne litt, til det er ganske lunkent.
- Ha i vodkaen
- Ha i gelèpulveret og rør godt med en visp. 
- Ha blandingen i shotglass, la det stå i kjøleskapet mellom 7-9 timer. Følg med så gelèen ikke stivner!! Konsistensen skal være slik at du enten kan slurpe det i deg med sugerør, eller at du faktisk kan drikke det, men at det allikevel har litt gelèkonsistens. Ansett gelèvakt!

Jeg lagde to porsjoner, altså to pakker gele, dette ble nok til ni stykker der alle fikk to-fire shotter hver. Jordbærgeleshotsen ble best, men den med sitronsmak ble også veldig god! Farlig god… – Vi rocka byen ganske heftig etter dette, for å si det slik!

Den ble ganske sterk, ikke for sterk, men man bør kanskje ha drukket et par glass vin før man smaker på denne. Neste gang kommer jeg nok til å redusere bruken av vodka litt, kanskje til 1/3 vodka, resten vann.. Fulle ble vi!!

This is all you need (in life; )

La shottene stivne littegranne i kjøleskapet.. (En liten digresjon; vi er fire jenter som deler dette kjøleskapet… Ingen unnskyldning, men.. jo, det er en unnskyldning!) hoho!

IKKE ha geleshottene i hvitvinsglass, de stivner kjempefort. Ble bare en klump med steinhard gele..

Så er det bare å nyyyyte geleshotsene! Den røde der som Marte koser seg med ble perfekt fordi den ble lagd i lite glass.. Den gule der kommer fra hvitvinsglasset og ble meget mislykket..

Konklusjon:
Härligt härligt, men farligt farligt….

Del på Facebook

Follow my blog with bloglovin

Forrige helg var jeg og Erling på hytta og jeg fikk god tid til å lese litt. Utrolig deilig å sitte der på hytta med fyr i peisen, et glass vin og en bok. Jeg leste boka “Ingenting å angre på” skrevet av Trude Marstein.

Denne boka handler om Vegard og Heidi, et par i slutten av trettiårene. De har tre barn sammen, på 5, 8 og 12 år. Den verste småbarnstiden er over, men de ser ikke helt ut til å ha funnet tilbake til hverandre. Det er juni, og de skal på ferie på hytta. Heidi har bedt seg fri et døgn, hun sier hun må gjøre ferdig et regnskap på jobben. Vegard tar med seg jentene opp på hytta alene, så skal Heidi komme etter med toget.

Men Heidi skal ikke gjøre noe regnskap, hun skal treffe elskeren sin. De to drikker seg fulle, går ut og spiser og har sex på hotellrom, alt mens Heidi tenker på barna og på Vegard. Hun mener at hun virkelig trenger denne elskeren, alt har blitt surt og vanskelig med Vegard, selv om han i utgangspunktet var en god mann.

Vegard på sin side har det travelt og er sliten sammen med barna som krever noe av han nærmest konstant. Han venter på at Heidi skal komme, så han kan få litt avlastning, og skifter mellom å ønske at de to skal ha det bra sammen, og å smådrømme litt om ei på jobben.

Boka er kjedelig. For meg var den kjedelig, for den gjennomsnittlige husmor med to-tre barn som kjenner seg igjen i disse alt for ofte gjenntatte hverdagsproblemene, kan det være en bra bok. Men jeg tok meg selv i å skumme gjennom en femten sider midt i boka for å så finne ut at ingenting har skjedd.. Boka er stillestående fra start til slutt. Leseren overøses med ungehyl, kaffesøl og klesvask, noe som ikke helt appelerer til meg. På slutten ventet jeg bare på at noe spennende skulle skje, men sorry for at jeg avslører: ingen jækla ting skjer! Anbefales til kvinner i tretti-førtiårene som kjenner til denne travle hverdagen med unger, matmas og krangling med mannen, og kanskje til folk som tenker på å være utro eller er det… – Ikke noe for meg, altså!!

Terningkast: 2

Del på Facebook